Vinlære

En annen måte som klimaendringer kan påvirke vinbransjen på, er gjennom sykdommer og skadedyr som trives bedre i varmere og fuktigere klima. Disse kan angripe vinstokkene og redusere avlingen, noe som kan føre til at produsentene må bruke mer sprøytemidler for å beskytte vinstokkene. Dette kan være skadelig både for miljøet og for helsen til de som jobber med vinproduksjon.

Vinbransjen er også avhengig av stabile sesonger for å sikre kvaliteten på vinen. Endringer i vær- og klimaforholdene kan påvirke hvordan vinstokkene vokser og når druene modner. Dette kan føre til at produsentene må endre dyrkningsmetodene sine for å sikre at druene modner på riktig tidspunkt. Dette kan også føre til at produsentene må produsere vin av dårligere kvalitet enn de ellers ville gjort.

På den positive siden kan klimaendringer også føre til at nye druetyper kan dyrkes i områder som tidligere ikke var egnet for vinproduksjon. Dette kan åpne opp for nye smaker og stilarter av vin, noe som kan være positivt for bransjen på lang sikt.

Uansett vil klimaendringene føre til store utfordringer for vinbransjen. Produsentene må tilpasse seg endrede forhold og være kreative for å sikre at de fortsatt kan produsere høykvalitetsvin. Det er viktig at produsentene og myndighetene jobber sammen for å finne løsninger på disse utfordringene og sikre en bærekraftig fremtid for vinbransjen.

Imidlertid er det viktig å huske på at vinbransjen har overlevd endringer i klimaet før, og vil trolig fortsette å gjøre det i fremtiden også. Produsentene har bevist at de er innovative og tilpasningsdyktige, og vil kanskje klare å finne nye måter å produsere høykvalitetsvin på, selv i et klima som endrer seg. Likevel er det viktig at produsentene og myndighetene fortsetter å jobbe sammen for å finne bærekraftige løsninger på de utfordringene som klimaendringene fører med seg.

På tross av at Dom Pérignon blir kalt champagnens fader, så prøvde han til å begynne med å unngå boblene i vinen. Bobler i vinen var noe som lett kunne skje, da distriktet ligger langt nord og under visse omstendigheter setter i gang en naturlig 2. gjæring. Derimot så var Dom Pérignon viktig for utviklingen av Champagnen.

Grunnen til at franskmennene først kom i gang med produksjonen på slutten av 1600 tallet, var at de ikke hadde samme kvalitet på flaskene som engelskmennene. Men når Dom Pérignon først hadde fått flaskene, så startet han den store eksperimenteringen med å blande vin fra forskjellige marker og av forskjellige druesorter. Og det igjen, førte til vinen eller champagnen som vi har i dag.

I 1729 kom det første Champangehuset, med navn Ruinart. Og sakte men sikkert – og i takt med industrialiseringen forfinet man produksjonsmetodene. Og ca 1880 begynte man å produsere champagne slik man gjør det i dag.Helt frem til etter den andre verdenskrig var det meste av Champagnen søt. Så de tørre boblene er en relativt ny oppfinnelse.

I dag er Champagne et beskyttet navn. Så, nå er det bare mousserende vin fra Champangedistriktet som får benytte navnet. Det er til og med blitt forbudt å bruke betegnelsen «Methode Champenoise» for andre musserende vin. Så de må bruke betegnelsen “Methode traditionelle.”

Men er Champagne verd prisen man må betale for en flaske? Vel, markedet og snobberiet styrer prisen. Går man etter smak og kvalitet, så finner man Cremante, Prosecco og Cava som holder minst like høy kvalitet, men langt fra samme pris som Champagne. Men, skal man være kar, så koster det visst nok dyrt.

For mange millioner år siden lå store deler av Nord-Europa under vann. Etterhvert som landmassene steg og havet trakk seg tilbake, ble det liggende igjen enorme mengder skalldyr, som senere fossilerte og ble til kalkstein. Chablis ligger ganske langt mot nord. I Frankrike er det bare Alsace og Champagne som ligger lenger nord. Dette gir et relativt kjølig innlandsklima, selv om sommerene kan bli ganske varme. Dette gir en ganske kjølig og slank frukt i vinene. Det aller meste av chablis på de lavere kvalitetsnivåene lages og lagres kun i ståltank, mens det på de høyere nivåene brukes moderate mengder eikelagring, og gjerne da i brukte fremfor nye eikefat, noe som avsetter mindre smak på vinen og dermed lar frukten og jordsmonnet skinne bedre gjennom i vinen. En produsent som Louis Michel bruker ikke eikefat i det hele tatt; alle vinene hans har kun vært på ståltank.

Alt dette gjør at chablis har sitt helt eget aromabilde. Her finner vi sitron, grønt eple, kalk, østers, fjære sjø og varme steiner. Dette er ikke noe man kjenner så mye til i de enklere vinene når de drikkes helt purunge rett ut av flasken. På høyere kvalitetsnivåer, og med noen års lagring, og gjerne et par timer på karaffel også, trer de mineralske tonene i vinene tydelig frem. Med litt alder får de også i noen tilfeller svake honningnoter.

Vinene er helt knasende tørre med frisk syre og nesten totalt fravær av sukker. De mest mineralske vinene kan også ha en litt salt smak. Dette gjør chablis til glimrende matviner, men de er kanskje ikke førstevalget som «terrassevin», hvor du gjerne setter pris på litt mer fruktighet og sødme.

Chablis Grand Cru er det øverste nivået, og teller de syv vinmarkene (i alfabetisk rekkefølge Blanchot, Bougros, Clos, Grenouille, Preuses, Valmur og Vaudésir. Det finnes også en liten vinmark kalt Moutonne, som har en litt uavklart status. Den ligger delvis i Preuses og Vaudèsir, og regnes ikke som Grand Cru innenfor det offisielle regelverket, men produsenten har faktisk lov å skrive Grand Cru på etiketten.

Chablis Premier Cru (skrives ofte 1er Cru) er det nestøverste nivået, og her finnes det omkring 40 forskjellige vinmarker, hvorav disse er regnet for å være de beste og dermed mest kjente: Fourchaume, Mont de Milieu, Montée de Tonnerre, Montmains og Vaillons.

Chablis (ofte kalt «kommune-chablis») er selve basis-chablisen og kan komme fra hele området.

Petit Chablis er det laveste nivået, og kommer fra områder utenfor den sentrale sonen, og har derfor ikke alltid det tydelige mineralske preget man finner i vinene på de høyere nivående.